Det er på tide å studere Hendrix' Royal Albert Hall konsert i 1969.

Ettersom mordet på meg kan sees som et ekko av den konserten.
Det vil si at invasjonen var total, og at jeg ble drept på forskjellige grunnlag av det som ble funnet.

Nazisme.
Homofili.
Bigami.
Pornografi.
Ensomhet.
Bestialitet.
Lesbiskhet.
Ubehøvlethet.
Osv.
Mitt liv har etterpå vært en kjedsommelig parering av misbruk av mine gjenstander (inkludert mennesker).

Hendrix' mordkonsert fører til Woodstock.
Det har vært umulig å forholde seg til sceansen.
Uforståelig for de fleste, og evig, slik Morrisons og Joplins død ikke er.

Vi begynner med det mest opplagte.
Jimi sier at "du kunne ikke komme".

Han hadde bedt Brian på den jævla scenansen.

.
.
.

Han hevner seg.
Før Foxey Lady kikker han rundt etter Nico og undrer seg om hvorfor hun heller ikke er tilstede, ja om det er damer der overhode.
Dermed må konserten forstås mot Monterey og Hendrix som spilte for Nico og Brian.
Hendrix' problem er at han spiller både for en uønsket person, Nico og seg selv.
Nico er ansatt av Warholklanen med en vag forbindelse til Morrison som rævkjørt.

Dermed kan Montereys fraværende jødeforsamling sies å være utslagsgivende.
Nico synliggjør mangelen av Dylan og Reed, og McCartney.
Kunne Hendrix ha spilt for en jødeterror-forsamling?
Ja, opplagt, i festivalsammenheng i dagevis.

Kunne han ha spilt for en forsamling med hundeelskede kvinner?

(Ja jødefaen?
Wood stuck.
Holy wood.
Buddy buddy holly.
Mo we. Mo mo.)