mandag 19. juli 2010

Ondskapens Hotell

Jeg er veldig glad i både filmen og boka Ondskapens Hotell av Stephen King.
Men det er en person derfra jeg mangler.

For å oppsummere.
Bowie like Johan Sebastian.
Det tyder på at han spesielt er glad i Weinnachtsoratorium.
Det peker mot Reinhardt.
Rainer Maria Rilke.
Min mulige kjødelige bestefar A. M. Nielsen.
Og Rudolf Nilsen.

Og vi har Herman Hesse, som virker mistenkelig.
Det er noe kjønnsløst over ham som forfatter, bortsett fra en bok.
Der Steppenwolf fra 1927.

En person begynte å spille inn plater noen få år før det, i 1924, med The Wolverine Orchestra.
Og personen var av tysk avstamning og het Bix Beiderbecke.
Det peker mot jødeutslettelser og en uttørret bekk.
Og han hadde dessuten et annet fornavn som han ikke likte.
Leon.
Hvorfor?

Antagelig pga Johan Sebastian Bach og hans Weinnachtsoratorium.
Hvorfor?
Fordi Leon baklengs blir Noel.
Han fikk en dobbeltvinkling mot Nilen, som vi har sett har vært et vanskelig symbol.

I The Shining har han rollen som tysk total skyld vinklet fra et amerikansk ståsted, og det er umulig å høre på musikken hans (hvis man ikke er overbevist nazist) fra den vinklingen.
Men Bix Beiderbecke er antagelig en av dem som hele tiden har befunnet seg i dette huset.
Han er bare ikke så ekkel som man kan tro.
Han hadde bare hengt seg opp i "Bach" som et homofilt symbol.

Dette er en skam Herman Wildenvey.

Det er en sammenheng mellom din Amerika-reise og Herman Hesses plassering i en 20-binds antologi over tysk litteratur.

Får jeg lov til å gjette?

Ja, klart det! Dette er et fritt forum.

Nietzsches Morgenrøte er en henvisning til Indian Summer.
"To illustrate and propagate his concept of Bildung, compounded of Benedictine world piety, German humanism , and Biedermeier conventionality, Stifter gave to the world his novel Der Nachsommer".

Adalbert Stifter (1805 - 1868), en østerisk forfatter og maler, skrev Nachsommer.
Som Nietzsche hadde som fast sengelektyre...

Nei. Nå er du vel helt på jordet.
Vent litt, etter en rask gjennomblaing av hele Tysklands samlede litteratur (gitt ut på engelsk 1913, og det gir dessuten en klar vinkling mot vår erkefiende Usa som oppspiser av alt mulig) finner vi i bind 19 en novelle av Herman Hesse, og den er fra hans andre novellesamling.
Og Hesse var tross alt den eneste tyske forfatteren som overlevde 1900-tallet.

Den heter In The Old "Sun".

Dette er en SKAM Herman!

Men spørsmålet er jo også hvorfor Hesse som den eneste forfatteren, med sine få bidrag, er plassert utover i 2 bind (bortsett fra Goethe).
Jeg tipper en amerikansk vinkling: Vi er Den Nye Sola.
The New Sun Also Raises som Hemingway får det til.

Grete Gulbransson

Jeg har så vidt skrevet om henne før.

Men en rask søk på henne fører først til en bok, Geliebte Schatten. Eine Chronik der Heimat (1934) som peker direkte mot Der Wanderer Und Sein Schatten av Nietzsche.
Og hun holdt på å gifte seg med Sven Elvestad, etter å ha vært gift med en svensk tegner.
Dessuten er et dikt av Rainer Maria Rilke fra november 1913, 5 Sonets, dedikert til henne.
Fordi artisten Karl Arnold hadde blitt presentert for henne som Rilke.

Et søk på Rilke viser en ganske massiv korrespondanse med Lou von Salome.
Og Lou var tross alt Elisabeths fiende.
Dette kan ikke være tilfeldig.
Men hva betyr det?

Grete krever sin rett.
Og det er hun som har kanonen.


onsdag 14. juli 2010

Steve?

Yea?

Win wood.

Ok.
(åpningsriffet til Pretty Vacant)

Nei, nei.
En Diktanalyse.

Oh, yea.
I meet you in the next world.
So don't be late.

Nemlig.
Og Hendrix gjentar setningen med en forbløffelse og et ropende spørsmål.
Don't be late???????????????
Noen forslag?

Tja.
Don't be, Idiot.
Don't be, you're already dead.

Ja, men det er for opplagt.

Skynd deg?

Hm.
Hva med Don't Bee late?
Eller ikke bli leid (som ei bikkje)?

mandag 12. juli 2010

Slight Return

Denne merkelige låttittelen er kun mulig å forstå i den grad du virkelig har mislikt, ja hatet den sangen.
Da kan du tenke deg at den er forbildet for Marc Bolans The Slider.

Og du kan spørre: Hvorfor lage en annen sang PÅ DET SAMME ALBUMET med den samme tittelen?

Det fører til spørsmålet om hvorfor et kjent mikrofonstativ ønsket å forandre låta Highway Chile til den ganske formidabelt elendige låta Highway Child.
Det samme året.

Forklaringen kan bare være en.
Og det er at Brian Jones skrev denne låten.

søndag 11. juli 2010

War Heroes.

Jeg tenkte å prøve å forholde meg til Hendrix etter at Brian døde, med hypotesen at han sammen med Lennon var involvert i mordet på Brian, og at Apple-logoen sammen med Jaggers Leppe-logo må forstås som slikking av Brians døde øyne sett mot Brians tildels symbolske ofring av seg selv i forhold til et Beatles i sammenbrudd fra 1964 ("We want the stones" som innledning på Got Live If You Want It" f.eks).

Hendrix blir da stående alene i forhold til de engelske artistene, og døde da også fortvilt i England etter å ha blitt mobbet ut fra Tyskland. Hans Dolly Dagger er et forsøk på å hylle Jagger, noe som i egentlig forstand er umulig.
Og i Usa ble han virkelig kun en kjedelig blues-artist blandt mange andre.

Men Hendrix som artist eksisterte tross alt etter juli 1969.
Han spilte på Woodstock. og ventet til 1970 før han forsøkte å skape noe, og døde.
Det er derfor mulig å skimte Hendrix dels som sort artist og som amerikaner.
Med War Heroes som et hvitt amerikansk ståsted.
Han hjalp Amerika med å slå engelskmennene, i samarbeid med bl.a de jødiske amerikanerne.

Albumet War Heroes setter det amerikanske ståstedet fast, og viser at han umulig kunne fortsette i England etter Brians død.
Men han gjør det ikke av et patriotisk ståsted først og fremst, selv om hans tilknytning til de sorte og indianerne må huskes, og at han dels var sterkt influert av Dylan.

Det derier seg om de tre sangene på albumet med hans engelske artister.
Highway Chile, Tax Free, og Midnight.
Hendrix stiller seg dels avisende til Brian allerede med Highway chile med sør-amerika vinklingen.
Men han fastholder tilknytningen med Tax Free (skrevet av Hanson og Carlson, og viser at han som Brian hadde en svensk tilknytning som et viktig grunnlag, sangen er antagelig skrevet sammen med Brian, noe som utgiverne av War Heroes opplagt må ha skjønt), og han gir Monterey-henvisning og dermed et anti-Brian ståsted ved flere anledninger under framføringen av sangen.
"Though some like to see".
Det er redselen for Brians (om enn symbolske) blindhet som fører til Hendrix virkelige totale brudd med Brian.

Om Hendrix er en krigshelt med sangen Midnight er en annen historie.
Men Hendrix etter Brians død er dermed mulig å skimte som noe selvstendig.
Ikke engelskmann lengre, ikke sort eller indianer, ingen krigshelt eller hevner over jødeutryddelsene.

Kanskje som en amerikansk Jesus-figur som ofrer seg for absolutt ingen?

Go lil A. (Dam dma mda Raw Power). Whiskey A Go Go!

Den var morsom synes jeg.

You can't have friends.

Jeg mener at jeg har bevist at jeg ikke har noen venner.
Men det er ikke sikkert alle er overbevist.

Sid og Elisabeth kan ikke sies å være Venner i egentlig forstand.
Jeg har aldri tilgitt ham for å drepe Nancy.
Elisabeth hilste på Hitler.
Deres eventuelle vennskap med meg kan også diskuteres.

Astri er en del av meg, og jeg kan ikke velge henne.
Hun er venn med meg hvis hun har lyst.

Brian var (og er antagelig) en venn av Astri.


Da har vi egentlig kun Iggy tilbake.
Og før jeg hadde skjønt min historie var min musikkinteresse overfor ham uproblematisk.
Jeg antar at Astri likte ham og at det er en stor del av skylden for min interesse.
Elton John i gorillasuit i Atlanta i 1973 var en melding til Astri at hun burde slappe litt av.
"Go lil A".
Etter at jeg har skjønt at jeg også er en del av en nazistisk historie, hvorav min mors møte med noen nazister da hun var 17 år egentlig er det mest uproblematiske, er min interesse adskilillig vanskeligere.
Jeg liker heller ikke vennene hans, og Bowie er antagelig den mest greie og koselige av dem.

Har jeg rett til å høre på fyren?

lørdag 10. juli 2010

Kjære Brian.

Dine gamle venner har avslørt at 2000 Man opprinnelig het Toffee Apple.
Jævla skurker...

torsdag 8. juli 2010

Got Live if you want it...?

Beatles karriere må forstås i to faser.
Og overfladisk sett er det før og etter Yoko.
Men det hele er litt mer enkelt enn dette.

Beatles hadde gitt opp i 1964.
Alle interesserte visste det, og de interesserte var de som ville fortsette historien.
Beatles som en doktor etter den andre verdenskrigen.

Det er i den forbindelsen Brian Jones, som kan sies å ha forsvunnet fra kartet i 1966, plutselig dukker opp som en redningsmann, og på en måte fullfører Beatles' verk fram til 1969.
Mens Lennon og de andre tilsynelatende var oppegående og ga ut sine mesterverk.

Beatles fullfører sagaen ved å etterligne Hitler og tilkalle japanerne.
Men Hitler kan ha tilkalt japanerne fordi han heller ikke visste hva han drev med.
Japan som en ad hoc for å kunne gjøre jødeutslettelsene til et globalt fenomen.

Brian hadde sitt ståsted som en skygge av Beatles.
Men han hadde også sitt utgangspunkt med Sverige.
Det var dit han rømte mens Beatles dro til Hamburg.
Og Sverige er et bra utgangspunkt for å kunne se over til denne flekken av fordømte vikingemner og selvrettferdiggjørende idioter.
Brian Jones fra 1965 til 1969 kan dermed med full rett kalles Beatles, og som en egentlig helbredelse av det 19 århundret.

(Overkriften var en henvisning til Brians svar med den ep'en til Beatles For Sale selvfølgelig)