Brian Jones kunne bryte seg inn hos Arnfinn med hagle.

Symbolsk sett, og overgitt per cd.
Sonny Vincent kunne overrekke sin Hells Kitchen til mr Nilsen mange mnd senere, og forklarte derfor noe for meg som vel egentlig ikke hadde noe med Arnfinn å gjøre.
Sid Vicious kunne bevege seg sammen med meg på bilturer, i en slik grad at jeg nå innnelåst er litt glad for at huset er stengt med piggtråd og planker.
Iggy som mitt forbilde kunne gi ut You Don't Want My Name, og bli sparket på dør av Sonny Vincent, med Cut & Run, og viste meg igjen ting jeg ikke hadde forstått.
Lennons Beatles som jeg på ett plan liker som en 6 åring kan ha møtt veggen med Yoko og begynt å handle i forhold til navnet hennes, drept Brian, dratt til India i en anti Jackie Miller kampanje, lekt at de var en movie, men samtidig skapt et totalt overvåket rom i 30 dager i 1969, som kan bety at den galskapen dannet grunnlaget for en total overvåkning senere, den brukte ble brukt, og brukte, ble overvåket osv.

Det er som et indiansk landskap, hvor stammer kriger, men hvor den overvåkende morsfiguren, kanskje en egyptisk dronning, er borte, og når sider av meg kommende til syne, eller meg bevegende i forhold til det som skjer, er Brian, Sid, Sonny, Iggy, Lennon, og ikke minst Jimi Hendrix som å forholde seg til en implusjon, hvor jeg er den egentlig døde, og ikke orker tanken på å lytte til musikk laget etter 11 sept.