I am no one.

(1, 2, cut your hair)

Arthur Haynes Show er betegnende for det som skjedde utover på 60-tallet, men mer enn det er det kanskje hele forklaringen, og et lite mysterium.
Vi kaller hendelsen I Really Don't Want To Know.

Dermed er Brian druknet i et basseng 1969 og Richards fotografert med sin ende mot kamera på sin siste plate (med en vedfølgende selvbiografi hvor han rakker ned på Jagger) blant mange andre hendelse tydeliggjøring av at det dreier seg om et Jagger Show.

Det vil si en handling fra en person som anser seg som verdiløs.
Settingen er Tell Me fra 1963 hvor Richards korer Jagger og dermed kan tolkes som en homofil Ja-Sieger.
Løsningen ble å lage et lite skuespill, og lengden på sangen (under ett minutt) viser at det ville blitt avslørt hvis de hadde spilt hele sangen.
Jagger hendvender seg til Brian og anklager ham for å ønske å ta Richard fra ham. You Better Move On.
Brian ble på sikt nødt til å forlate gruppa.
Richard blir fotografert nedenfra som om Brian kikker opp på ham.
Lord Above viser Charlie Watts, og Jaggers smilende hinting om ham som Gud.

Brian ble intevjuet kun fordi han ble anklaget i sangen.

Aftermath fra 1966 er dermed en fastsettelse av et ståsted hvor Brian skjønner det som har skjedd.
Between The Buttons fra 1967 er en omfattende beskrivelse av Brians homofile eksesser, og en avslutningsvis avskyerklæring om at Richards' homofili virkelig ikke var noe han ønsket å vite.

I really don't want to know.

Monkees, Move, og Monterey er dermed resultater av Jaggers person.
Likeså Allen Klein.
Lou Reed.
Andy Warhol.
Men han er dermed også en utspalting av apen, han er konsekvensen av noe, et ektefødt barn, han er dessuten kun et speilbilde i forbindelse med Jackie Mille - Bettie Page settingen.
Vi tror (eller trodde) på ham slik vi tror på et biljardbord.